27. august 1890 var noen herrer samlede på Hotel Kong Carl i den hensigt at søge en Seilforening dannet for stedet. En komite hadde på forhånd forberedt seg med å utarbeide udkast til statuter. 

§ 1 i disse statuter lød: Foreningen hvis navn er Sandefjords Seilforening, og hvis merke er SS i rød bund med hvide bokstaver har til formål at vække interesse for Seilsporten. Da var vi i gang.   

Vi utga ei flott jubileumsbok ved 100-årsjubileet, og for den som ikke har den, så er den fortsatt tilgjengelig. Det meste av det jeg nå skal si om hendelser før 1990, er hentet fra denne boken. Etter 1990 har vi ikke samlet stoff med tanke på noen ny bok, så alt jeg kommer til å si fra denne tida er basert på årsberetninger og minner fra mitt eget hode. 

Den første kappseilasen foreningen arrangerte var søndag 21. juni 1891. 12 båter deltok i seilasen fordelt på to klasser. Starten og mål var ved Bryggene inne i byen, den ene klassen rundet Håholmen, og den andre Beinskjæra. Etter regattaen var det fest på Fjellvik. Og det lyder vel kjent: Seilas først og fest etterpå? 

Foreningens regattaer helt fram til 1920 hadde med et par unntak indre havn som startplass 

Fra 1920 ble det startet fra Fredøy, ved kjøp av Trangsholmen i 1930 var tanken å få en fast startplass for alltid, men stedet egnet seg dårlig, så etter et par år flyttet man startplass til Granholmen og Furuholmen. Og i 1935 ble til og med Kisteholmen prøvd. Først ved kjøpet av Valhall i 1945 fant foreningen sin startplass for alltid der den ligger fritt og oversiktlig midt i fjorden vår. 

Fra 1913 hadde både seilbåter og motorbåter vært klasser i foreningen vår. På generalforsamlingen i 1925 ble det vedtatt, etter forslag fra flere motorbåtinteresserte, at motorgruppen utgår. En kort periode i 1912-13 hadde foreningen også en roavdeling. Hardangersjekter ble innkjøpt for sponsede midler, men avdelingens liv ble meget kortvarig. I november 2013 ble sjektene vedtatt solgt for kr 70,- pr stk, og pengene satt i et hyttefond.  

I 1918 kjøpte Selskapet Sandefjords Seilforenings Klubbhus AS Granholmen med påstående bygninger, og lånte bort alt uten vederlag til foreningen. Dette året hadde foreningen 252 medlemmer, et tall som utover i 20-åra ble noe redusert igjen. 

Men i lengden ble driftsutgiftene for store for foreningen, og Granholmen ble solgt til Valborg og Einar Sørensen i 1922 med noen klausuler om utparsellering og villa- eller hyttebebyggelse, samt enkelte andre klausuler til fordel for foreningen og dens medlemmer. 

I 1931 sto et stort tilbygg til den gamle restauranten ferdig, et bygg med samlet gulvflate på 1000 m2 hvor det kunne dekkes til 1800 personer, og et loft så stort at hele landets regattaflåte kunne tørke sine seil samtidig her.  

Sandefjord har nå lansert slagordet: Tenk stort. Javel, det er kanskje gjort tidligere i denne byen, også? 

I dette bygget fikk seilforeningen sine nye lokaler. Og det ga støtet til en god medlemsøkning til 306 i 1932, en fordobling i løpet av fem år, men tallet sank igjen utover i 30-åra, og var i 1939 nede i 201. 

Samme år, 1939, leverte Johnny Sundby, som senere ble et av våre æresmedlemmer, en protest etter at en del båter seilte vestafor Håholmen, hvilket ikke var tillatt. Han skrev ut protestskjema, la ved kr 15,- som det den gang kostet, og leverte til en av dommerne på bryggekanten. Denne behandlet og avviste protesten med et raskt blikk på den og sa: Kjøp øl for pengene i stedet. Siden leverte aldri Johnny en protest.  Og jeg husker selv fra mine år i Kragerøterne- og BB11-tida at dette var en velkjent sak, så i de klassene ble det også lite protester. Vi kjøpte ei øl og tok klangelen på brygga. 

Så kom krigen, og med den Kragerøterna. Det var i 1939 at Kragerø Seilforening innbød til en konkurranse om å fremskaffe en passende synkefri juniorbåt. Derved ble Kragerøterna født, konstruert av Carl Iversen fra Kragerø, og Brødr. Svennungsen i Fjellvik Båtbyggeri, som i sin tid kom fra Kragerø, ble av dem som etter hvert bygde mange av dem. 

Klassen betød mye for foreningen vår i krigsårene, den ble et samlende midtpunkt. Og varige minner om denne tida er for ettertiden bevart gjennom Rolf Andersens, bedre kjent som Jors, 16 kostelige tegninger fra 1941 og et par fra senere år av båter og situasjoner. De fleste av dem gjengitt i jubileumsboka. 

Og terna ble en viktig ungdomsbåt på kysten fra Sandefjord til Kragerø, klassen ble stor, og den besto til nye båttyper i glassfiber overtok fullstendig rundt 1970. Og ikke minst; det kameratslige miljøet både innad i foreningen, og også med andre foreninger, betydde mye for interessen for seiling. Vi konkurrerte på fjorden, vi kranglet da vi kom i land, men snart var vi gode venner igjen og tenkte at «neste gang tar jeg ham», selv om det ofte var de samme tre-fire som sloss om seieren. Ingen nevnt, ingen glemt.  

1945 er et år foreningen minnes med glede. Ikke bare fordi vi, som alle andre, jublet over at krigen var slutt, men vi ble eier av Seilerholmen. De harde 30-åra medførte at Einar Sørensen måtte oppgi driften av hotellet på Granholmen i 1937, nye eiere overtok, og foreningen startet jakten på nye lokaler. Flere steder ble vurdert, og i 1945 skjedde det: Den østre del av Midtre Tredelen med påstående hytte skulle selges. Noen i foreningen fikk nyss om det og fattet interesse, besiktiget stedet og hev seg inn i prosessen. Den vestre delen hadde også en påstående hytte eid av vårt medlem direktør Hans Winge-Sørensen, og som forening måtte vi få hans samtykke til kjøp. Han var på reise, ble kontaktet, og stor var gleden da følgende telegram ble mottatt: På vegne av min sønn Niels overlater vi vår andel av Midtre Tredelen med påstående hyttebygning vederlagsfritt til seilforeningen. Hans.  

Styret ble innkalt til møte, og som det står i jubileumsboka: «Det var et gledens møte, og det ble en meget sen kveld». 

Med denne generøse gave samt kjøpet av holmens østre del, ble altså Seilerholmen vår. Og flottere sted å bedrive vår idrett fra, skulle en vel lete lenge etter.  Nå har riktignok utviklingen gått i retning av seiling som en landbasert idrett, men vår flotte øy er fortsatt et senter for båtliv, trivsel og miljøskaping. 

Hytta på vestsida ble etter hvert revet, og hytta på østsida ble etter hvert både umoderne, tungvint og liten. Så tanker om ei ny modnet, og i 1970 sto nåværende hytte ferdig, og som krav for å få bygge, måtte den gamle rives. Vemodig, så hjemmekoselig som den var. Men den holdt etter hvert ikke mål som ei foreningshytte. 

Jeg nevnte at idretten vår etter hvert ble mer landbasert.  Ikke det at en seiler på land, men å frakte mye folk og båter ut til ei øy for å drive idretten, ble etter hvert for tungvint. Foreningens øyne ble igjen rettet mot Granholmen, gamle framsynte rettigheter og statutter fra 1920-åra ble gravd fram, og utover i 1980-åra reiste dagens bygg seg, og med både kran og utsettingsrampe for joller har stedet vært formålstjenlig i mange år. Men vi vokser, det har blitt trangt der, så atter en gang tenker nå foreningen muligheter for utvidelser. 

Fra stiftelsen i 1890 og til utover i 1950-åra, var Seilforeningen en mannsdominert forening. Men etter at Valhall kom i foreningens eie, så kom damene, og etter hvert også med i styre og stell. Og da A-jolla, og mange andre juniorbåter, også kom, ble seilingen et familieforetakende med et yrende liv på holmen. Her vil jeg sitere et flott avsnitt fra 100- årsjubileumsboka: «Så etter en lang soldag trøtner de minste, og først da våkner de største. Det går mot kveld, og en sommerkveld på Valhall er noe for seg sjøl. Når kveldssola daler innerst i Hoberbukta, så samles gjengen på fjellet ved den røde bua. Og den bua er noe ingen andre har maken til. Rødfarven alene gir en spesielt god smak på kaffen, for ikke å snakke om alt annet som smaker godt. Og ikke før er man kommet skikkelig i gang så varsler en morgenrød sol over Tangen en ny dags komme.… »  

Allerede i 1949 ble det på årsmøtet valgt en komite på fem damer som skulle forsøke å stable ei damegruppe på beina. Senere protokoller sier ingen ting om fortsettelsen, så det ble nok med forsøket. Og i 1968 var det igjen en jentegjeng som tok tak, ei damegruppe ble stiftet, men etter god interesse det første året, ble det stille igjen. Men så, i 1979, tok en entusiastisk jentegjeng tak igjen, og ei damegruppe med det velklingende navn «Fender’n» ble en realitet. Og de tok tak; fra første stund overtok de drifta av hytta på Valhall på dugnadsbasis, derved var en lang epoke med fast vertskap på hytta over. De tjente penger og skaffet penger, de pussa opp, og etter hvert ble det både kjølerom, oppvaskmaskin, mixmaster, nytt gulvbelegg og mye mer. Og i tillegg arrangerte de juletrefester (på land riktignok), de driftet etter hvert også lokalene på Granholmen hvor de også sørget for både kjøkken og møbler. Og ikke minst: Det går fortsatt gjetord om de interne fester og samlinger de hadde, det skal ha vært heftige greier. De var mange, de var dyktige, de hadde det gøy, ingen nevnt, ingen glemt, men alt har sin ende. Fra 1994 overtok en Hus og drift-komite driften av både Seilerholmen og Granholmen, fortsatt med flere av Fender’n-damene som komitemedlemmer. 

Som forening kan man si vi er heldige; vi eier ei verdifull øy med bygninger og brygger midt i fjorden. De senere år er det gjort store renoveringsjobber både på brygger og bygninger der ute, vi har et flott klubbhus med gode uteanlegg på Granholmen, vi eier etter hvert en del både seiljoller og følgebåter, og vi har ikke gjeld. Vi er en forening som nesten alltid har hatt en god økonomistyring, tjen penger først, bruk dem etterpå, har vært en god leveregel. Og her har Fender’n og Hus og drift vært viktige aktører, og de senere år har foreningens undergruppe Seilerholmens Venner overtatt den posisjonen. Og de er heller ikke ukjent med Sandefjords slagord: Tenk stort. De to siste års sommerkonserter med Postgirobygget på Seilerholmen er synlige bevis på dette, og har gitt betydelige økonomiske bidrag. 

Så langt forteller denne historie ingen ting om sportslig aktivitet og sportslige resultater. Nei, dette er ikke tenkt å være en statistisk oppramsing, det får utstå til neste jubileumsbok, kanskje en tanke å begynne allerede nå for å bli ferdig til 150-årsjubileet? Vår 100-årsjubileumsbok har utførlige oversikter over båteiere og resultater fram til 1990, det er interessant lesning. 

Og vi har da hatt gode seilere i foreningen med deltakere og mestere både i NM, NOM, EM og VM etter den tid også. Årsberetninger forteller om navn som Erik Bjørkum, Bjørn Bostrøm, Kristin Johansen og Osmund Skorge som mestere i VM og Nordisk, og norgesmestere i mange klasser har vi i fleng. 

Og Jon Ekheim, Erik Bjørkum og Jon Eriksen ble på slutten av 1980-tallet utnevnt av NSF som årets seilere i forskjellige kategorier. 

Senere har også Simen Doksrød, Marit Carlsen, Alexander Ringstad deltatt i internasjonale mesterskap i forskjellige klasser. Kanskje flere andre også har deltatt, og burde vært nevnt her, men denne talers radar har i så fall ikke fanget dem opp. Deres honnør og utførlige beskrivelser får utstå til neste jubileumsbok. 

Det er kanskje farlig å fremheve en prestasjon foran en annen. Men bragden i 1988 da Erik Bjørkum, sammen med Ole Petter Pollen fra Moss, tok sølvmedalje i OL med sin Flying Dutchman, er vel kanskje den som rager høyest, og uten tvil har skapt mest oppmerksomhet i foreningen vår. Og for oss som observerte den enorme innsatsen gjennom flere år på forhånd for å nå et mål, må jeg bare si meg enig i sitatet fra begge seilerne i jubileumsboka: «Sølvet gjorde godt, og vi hadde blitt skuffet om det ikke var blitt medalje». 

Og Erik ble da etter hvert utnevnt som æresmedlem av foreningen, forøvrig vårt eneste pr i dag. 

Men vi har da ikke bare deltatt i, vi har også arrangert mange mesterskap, både VM, EM, NOM og NM i forskjellige klasser, og alle har engasjert mange av våre medlemmer. Og vi har alltid fått skryt for vår gjennomføring av arrangementene, så da er vel dette også noe vi er gode på? Siden slutten av 1970-tallet har jeg vært med på ganske mange av dem, og har aldri opplevd at noe har gått riktig gæ’ærnt, det har vært både gøy og givende. Og vi skal ta med oss at slike løft er noe som er samlende og kulturbyggende og skaper stolthet for foreninger som vår. Og setter kanskje byen vår på kartet også? 

Og at det spirer og gror, er de siste års vekst i jollemiljøet et bevis på. Dyktige og entusiastiske ledere har klart å få til et godt miljø som inkluderer både foreldre og seilere, og den iver som utvises både på vannet og på land på treningskvelder og under regattaer, borger for at seilforeningen går mot enda flere gode og aktive år. Det er gøy å se at flere og flere av dem synes på resultatlister også utenfor vår forening.  

Her slutter min historiefortelling. Vi er en forening i god utvikling, og vi har i alle fall bygd et godt fundament for rekruttering av nye tillitsvalgte og nye medlemmer til videre drift av foreningen. Vi var ved siste årsskifte 392 medlemmer pluss en del i Seilerholmens Venner som ikke var registrert. Vi har god økonomi, vi har godt utbygde og vedlikeholdte anlegg, vi har planer og ønsker for ytterligere utbedringer. Da er det heller ikke farlig å påta seg oppgaver.  I 1890 sa man altså i statuttene at foreningen har til formål «at vække interesse for Seilsporten». Og når noen grunnleggende pilarer er på plass, når vi er mange som løfter i flokk, når vi trives sammen, så er det utrolig hva vi kan få til.  Seilsporten vil nok aldri bli noen breddeidrett, men det betyr vel ikke at vi ikke kan legge på oss? 

Da gjenstår det bare å gratulere hverandre med jubileet, å ønske hverandre lykke til med årene som kommer slik at vi får et godt grunnlag for historieskriving ved neste korsvei, og at vi får en kjempefin feiring av de første 125 år her i kveld. 

Takk for meg. 

Kilder: 

Eget hode 

Samtaler med andre  

Styreprotokoller 

Foreningens nettsider